5 typiske misforståelser om det tredje skiftet

Det tredje skiftet som begrep hadde ikke eksistert dersom arbeidsfordelingen var lik i dette arbeidsskiftet. Så fordi at ansvaret, som det jo er, ikke er likt fordelt, har dette blitt delt inn i et eget skift. Nettopp for å synliggjøre at dette arbeidet, som bare hjernen kan da, er det overvekt av kvinner som tar.

Så er det likevel veldig vanlig at dette begrepet misforstås eller ikke tas på alvor. Så her er 5 typiske misforståelser om det tredje skiftet.

1. "Det er jo bare å senke kravene". Begrepet er abstrakt. Det blir ofte misforstått pga hvordan vi eksemplifiserer begrepet. Eksemplene/ansvarsområdene blir da oppfattet som representative for et helt arbeidsskift som egentlig består av mange ansvarsområder.  Jul og bursdager er mye brukt, og dette er prosjekter som kommer på toppen av daglig drift. For mange blir dette «nice to have» eksempler, og da høres det ut som, for dem, at det tredje skiftet handler om «nice to have» ansvarsområder. 

2. "Jeg har ansvaret for like mye som deg". Vi skiller ikke mellom ansvarsområdenes viktighet eller hyppighet. Vi sammenligner arbeidsinnsatsen vår uten å tenke på hvor ofte noe må gjøres, eller hvor viktig det er. Når vi bruker eksempler fra hverdagen, altså ansvarsområder som vi kaller daglig drift, ting som må skje hver dag, så er det lettere å forstå. 

3. "Det tredje skiftet er bare et påfunn". Mange tenker at Det tredje skiftet er selve problemet. Det er selvpålagte krav som man kan legge fra seg. Det er feil. Dette er et arbeidsskift. Skiftet hadde ikke hatt et eget navn hvis det ikke var for at det er skjevfordelt. I praksis betyr det at kvinner har mer av ansvaret, mer av personalansvaret, hvis vi kan tenke på dette som på en arbeidsplass. Det er mye ansvar rundt barna som kvinner følger opp. 

4. "Du kan legge fra deg det tredje skiftet". Alle familier har et tredje skift. Alle familier har ansvar som må tas på daglig basis. Uavhengig av hvem som gjør det. Avfeier vi det fordi det virker som det handler om selvalgte krav, eller glansbilder, så avfeier vi alt dette ansvaret.

5. "Du syns ikke jeg gjør nok". Vi sammenligner ansvar med arbeidsinnsats. I parsamtaler som har som intensjon å ta opp problemet med arbeidsfordelingen, så blir ofte samtalene om to forskjellige skift. Den som bærer mest av ansvaret snakker om ansvaret, altså det tredje skiftet, mens den som ikke bærer ansvaret snakker ofte om alt de gjør i familien, altså det andre skiftet. Så den som har ansvaret og oversikten blir ikke forstått, og den som ikke har ansvaret opplever seg veldig kritisert for at de ikke GJØR nok.

Dette er flaskehalsen for mange. De har ikke felles begrepsforståelse.

Kjenner du deg igjen i noen av disse?