Når du får diagnose etter at du ble mamma: Hva nå?

Å bli forelder er berikende på utallige måter. I konteksten "det tredje skiftet", ja, berikende, men i form av ansvar og medfølgende tapping av hjernekapasitet.

Det høres kanskje litt klinisk ut, men vær med meg videre på denne.

Mamma for første gang

Da jeg ble mamma kjentes det ut som jeg levde i en boble. En fin boble, absolutt. Men den var forholdsvis skjermet fra jobb. Så godt det går når man driver en bedrift sammen med en annen person. Vi hadde samtaler om bedriften flere ganger i måneden, men jeg måtte ikke bruke jobbhjernen min på ekte. Ikke i hverdagen.

Det var veldig godt, og jeg merket at jeg fikk fokusere på det å ha blitt mamma for første gang. For meg var det den største forandringen jeg noensinne hadde gått gjennom, og jeg syns det fortsatt. Det var større å gå fra ingen barn til ett barn, enn ett barn til to barn. Med to barn ble det mere av det samme, men med ett barn var alt nytt.

Permisjon over, tilbake på jobb

Jeg trappet ned permisjonen etter 4 måneder og delte med Tom Erik. Jeg begynte å jobbe 60 %. Det kan hende det var for tidlig.

Jeg sleit veldig med å komme i gang med jobbhjernen min igjen.

Jeg glemte viktige ting, sånn som hva vi hadde bestemt oss for å fokusere på i bedriften. Altså, hva strategien vår var. Så jeg begynte å rote med hva jeg skulle jobbe med fra dag til dag. Jeg mistet oversikten daglig, og klarte ikke starte med noe. Jeg ble veldig fort overveldet og klarte bare gjøre oppgaver som jeg syns var spennende. Og spennende er ikke alltid nyttig.

Jeg må skjerpe meg

Å skjerpe meg var det eneste jeg klarte å tenke at jeg måtte gjøre. Det var bare jeg som gjorde noe galt. Eller ikke jobbet hardt nok. Til slutt ble jeg utbrent, og det tok 2 år og komme i gang igjen.

En nevrodivergent hjerne

I dag vet jeg at jeg har ADHD, og at dette gjorde det ekstra vanskelig for meg å komme tilbake i jobb, men at det å bli mamma også gjorde at det ble vanskeligere å håndtere ADHD-hjernen min. Jeg hadde utallige mestringsstrategier som hadde fungert gjennom livet, men nå var det ikke bare meg lengre.

Jeg mener ikke at det ikke er vanskelig for nevrotypiske å komme tilbake til jobb, eller at det ikke er krevende for hjernen å bli mamma. Det tror jeg det er, særlig hvis arbeidsgiver ikke tilrettelegger (for begge foreldre) etter permisjonen. Men det er et tema vi skal komme tilbake til.

Når det er sagt, så tilrettela ikke jeg for meg selv heller. Jeg var jo arbeidsgiver og ansatt samtidig. Jeg forventet 100 % at jeg skulle få til det samme som da jeg ikke hadde barn.

Jeg hadde ikke sjans.

Hvis jeg kunne gå tilbake i tid

Jeg hadde tatt en ærlig samtale med meg selv hvis jeg kunne gå tilbake i tid. Jeg hadde virkelig forsøkt å identifisere hva som skjedde når jeg skulle jobbe og hvordan jeg snakket til meg selv. Jeg hadde kortet ned dagen min eller delt den opp basert på energien jeg opplevde gjennom dagen. På morgenen hadde jeg alltid mest kognitivt overskudd, men utover dagen gikk det fort nedover.

Men utover dette var det lite jeg kunne gjøre, annet enn å akseptere at dette var det jeg fikk til.

Ikke jobb hardere

Utredning og medisiner har hjulpet masse, men når jeg har gått et helt liv og fortalt meg selv at jeg må jobbe hardere, er jeg nå kommet til et sted hvor jeg må fortelle meg selv at jeg ikke må jobbe så hardt. For med medisiner får jeg til masse, og det blir for mye faktisk. Jeg kan fortsatt bli utbrent igjen.

Dele på ansvaret er så viktig

Et av de viktigste tingene vi har fått til i parforholdet (med to nevrodivergente hjerner i ledelsen), er at vi har fordelt ansvaret. Det er ikke perfekt, men det er hvertfall ikke en av oss som holder orden på det meste alene.

Out of sight, out of mind

Nå skjønner vi også hvorfor vi må se ting foran oss. Ellers eksisterer det nesten ikke i hjernen lengre. Vi må ha lister og vi må gjøre ting håndgripelig. Så vi har alle ansvarsområdene på kort, og de som vi har hatt mye uenighet rundt, har vi sett på sammen og blitt enige om hvordan skal funke.

Heng det på veggen

Men det viktigste var å kunne se disse kortene. At det ikke var noe abstrakt ansvar. Begge to kunne se, svart på hvitt, hva det faktisk handlet om for de hang på veggen.

Så kunne vi alltids gå tilbake å se på de når vi ikke husket hva vi faktisk hadde blitt enige om.

Har du noen tips til nevrodivergente foreldre?

Send meg en e-post hvis du gjerne skulle hatt tak i disse kortene.

Vi har de digitalt, men kanskje de burde printes?