Vi fylte 3 år 22. november, og da måtte vi ta en fot i bakken og tenke litt over hva vi egentlig har lært om det tredje skiftet og familieorganisasjonene i de ganske hjem på denne reisen.

Så her er en liste (mitt favoritt format). Jeg har fått hjelp av ChatGPT til å oppsummere det vi har lært.

Vi har lært...

1. At den som har det tredje skiftet alene, blir hjernen for hele familien

Når én person sitter med alt det mentale ansvaret, fungerer de i praksis som familiens eksekutive funksjoner.

Planlegging, prioritering, regulering, problemløsning – alt går gjennom én hjerne.

Det er ikke bærekraftig i lengden.

2. At det er tungt å lede endring selv når du selv trenger endringen

Du kan ikke være både prosjektleder og den som er utslitt av prosjektet.

Det blir for mye, og ingen klarer det alene.

3. At det alltid finnes minst to perspektiver i en familieorganisasjon

To mennesker kan leve i samme hjem, men ha helt forskjellige bilder av hva som faktisk foregår.

Begge perspektivene må tas på alvor for å få til endring.

4. At hvis du må få med deg partneren – og partneren ikke følger opp selv – blir det enda tyngre

Du bærer ikke bare arbeidet, men også motivasjonen.

Det dobbelte ansvaret gjør endring nesten umulig å stå i på sikt.

5. At også den som bærer mest, trenger å bli ledet

Du trenger noen som tar dere gjennom prosessen, steg for steg.

Uten det mister du motivasjonen og orket underveis.

6. At dette fortsatt er et sårbart tema

Det tredje skiftet handler om noe dypt personlig: selvfølelse, identitet, rettferdighet og relasjon.

Det gjør det vanskelig å snakke om og lett å kjenne på skam.

7. At mange tror det er deres egen feil at dette er vanskelig

Vi hører det ofte:

«Alle andre får det til. Det må være meg det er noe i veien med.»

Det stemmer ikke.

Dette er et strukturproblem – ikke et personlig nederlag.

8. At endring er ferskvare

Når man først bestemmer seg for å begynne, trenger man fremgang raskt.

Små resultater gir håp, og håp gir energi.

9. At hvis det tar for lang tid, mister vi motivasjon og drivkraft

Særlig når én person også må holde motivasjonen oppe for partneren.

Da er det lett å falle tilbake i gamle mønstre.

10. At det fort blir overveldende, og at oversikten glipper

Hvem gjør hva? Hva ble sagt? Hva ble lovet?

Små misforståelser vokser i pressede hverdager.

11. At det viktigste er å konkretisere og ha faste tidspunkt

Når vi skriver ned hva vi blir enige om – og når vi skal snakke sammen neste gang – blir alt lettere.

Det reduserer misforståelser og gjør endringen mulig å holde fast ved.

12. At trykket øker etter at vi får barn – og at mange skulle ønske de startet før

Et barn endrer alt.

Ansvar dobles, tid halveres, og det som var utydelig før, blir plutselig akutt.

13. At mange tar med verktøyene våre inn i familieterapi og parterapi

Ansvarsområdene gjør det mulig å snakke om konkrete oppgaver og faktisk arbeidsmengde –

ikke bare følelser og frustrasjon.

Det gir et felles språk og en felles virkelighet.

14. At når partner får ansvaret for et område, må partner også få ta konsekvensen når det glipper

Alle som starter i ny jobb gjør feil.

Det er helt nødvendig for læring – også hjemme.

Å overta ansvaret igjen hjelper ingen.

Å la partner erfare, reparere og vokse i rollen hjelper begge.

🌿 

Alt dette peker mot én ting:

Vi trenger et språk, en struktur og en prosess som gjør arbeidsfordeling mulig i praksis.

Ikke som et prosjekt du bærer alene, men som en felles måte å organisere familien på.