Det usynlige skiftet ingen tilrettelegger for

Når vi snakker om likestilling, tenker mange på lønn, stillingsprosenter og fedrekvote. Men hva med det usynlige skiftet – det mentale ansvaret for at alt i familien går rundt?

En rapport fra AFI, Diskriminering av foreldre i arbeidslivet (2021), viser at foreldre – og spesielt mødre – fortsatt opplever at graviditet, permisjon og omsorgsansvar påvirker hvordan de blir behandlet på jobb. Og kanskje enda viktigere: rapporten viser hvordan dette påvirker hvem som tar det tredje skiftet.

“Bare det hvis de ringte fra barnehagen […] så måtte jeg nesten kjempe for å få lov til å dra fra jobb.”

— Lærer, kvinne

Dette handler ikke bare om likestilling i permisjon. Det handler om kulturer på arbeidsplassen hvor kvinner forventer å være til bry. Hvor det å ta ansvar for barnas behov krever kampvilje – ikke fordi noen direkte sier nei, men fordi tilrettelegging er fraværende og strukturer støtter de som ikke har ansvar hjemme.

“Jeg var egentlig ganske usynlig. Det var jo egentlig for å komme seg gjennom.”

— Lærer, kvinne

Flere kvinner i studien beskriver hvordan de forsvant fra seg selv – de tok sykmelding i stedet for å be om tilpasninger. De løste det på egenhånd. Det er det tredje skiftet i praksis.

“Det er ikke mitt ansvar å bygge de ansattes karriere. Fortell meg hva du sjøl har tenkt å gjøre.”

— Partner i advokatfirma

Dette er holdninger som kler en mannsnorm, hvor en medarbeider forventes å være fullt til stede – uansett. I realiteten er det kvinner som må kompensere når barn kommer inn i bildet. De må finne ut av det. De må planlegge sin egen vei tilbake. Og de gjør det i tillegg til den emosjonelle, praktiske og strategiske omsorgen for familien.

“En kvinne som i løpet av tre år får to barn, kan ha fire eller fem år uten full kapasitet i arbeidslivet.”

— Rapporten

Det som i utgangspunktet er en fase – småbarnsperioden – blir til en langvarig likestillingsutfordring. Når det ikke finnes strukturer som ivaretar foreldres deltakelse og belastning i arbeidslivet, blir det mor som tar ansvaret. Ikke bare hjemme, men også for hvordan arbeidslivet skal fungere mens hun ikke er “100 %”.

Kanskje er det på tide at vi også stiller krav til arbeidslivet, ikke bare til hjemmeforholdene?